Hei igjen.
Jeg får håpe det er noen å si hei til.
Kontinuitet er et nøkkelord sammen med konsekvenser.
Det jeg ikke gjør har også konsekvenser.
Helt ut fra det blå er jeg tilbake.
Og uten et unnskyld setter jeg i gang. Rett på.
Spørsmål du måtte ha sender du på innboksen til min personlige instagram konto – den er døgnåpen,
og jeg fungerer 100% der. (det er morsommere når andre sier det)
Det er mennskelig å feile, det umenneskelige er å ikke rette sine feil.
Jeg går lenger. Det var gode intensjoner. Det er ikke nok.
Handling teller, så nå rydder jeg.
Jeg forsøker å vende det dårlige til noe godt.
Det handler om mer enn blomster. Det handler om oss.
De mellommenneskelige relasjonene er de som gjør hverdagen bra eller ikke fult så bra.
Litt har jeg lært meg med et liv bak disken.
Folk har kommet til hverdag og fest. I glede som i sorg.
Det er det blomsterbutikker er til for. For deg.
Noe jeg har sett er at gleden, den er som stauder – de må deles.
Sorgen går sin egen skyggefulle vei og finnes i alle neuanser og kan fremstå i de mest uventede forkledninger. Sorgen bæres ofte alene på egne skuldre. Eller man bærer i flokk og følge og bokstavlig talt fordeler byrden seg imellom.
Ofte uteblir nærhet og varme. Det erfarte jeg selv. Jeg slapp ingen til med en dråpe vann, – tvert i mot la jeg selv ved på bålet. Det skulle jeg ha spart meg. Strutsens metode ble min. Hodet i sanden. Lukker du ikke opp kommer ingen inn. Handlinger og konsekvens. Alt har konsekvenser. Også det jeg ikke gjør
Jeg brant ikke inne med sorgen, jeg skrek den ut uten blygsel og den brant ut omsider. Det gjorde jeg også. Det ble litt som å rekke opp en gammel genser. En kjedelig jobb. Men må man, så må man.
Hva fikk jeg ut av det?
Jeg fikk jo garn til noe nytt!!
Jeg tok en metode fra gammel tid i bruk.
Jeg gikk det av meg. Bokstavelig talt. Sol, vind, regn og dårlig vær bleker mer enn bare gamle markiser. Selv sorg kan falme. Og av og til transformeres sorgen, fremstår som nær sagt hva som helst.
For noen kompass,- for andre ratt og ror. For meg ble det et anker.
Det som engang hadde vært min livs mest opprivende erfaring skulle en mannsalder senere bli mitt anker.
Så flaks kan man ha.
Jeg vet hvordan jeg var som ung. Synes du dagens utgave av meg er håpløs? Ja, da kan du være glad for at du ikke har møtt meg før.
Det jeg forsøker å si er at det som en gang var en svart sky kan med tiden bli det som kaster lys over din sti.
Jeg tror aldri jeg hadde åpnet opp dette blogginnlegget om ikke fraværet hadde kommet. Så kom dette. Les det en gang til dersom du likte det, er det vås og munnhell i dine ører – glem det. Det å glemme er en egen kunstart. Det tar vi senere.